Hei dere!
I dag tenkte jeg å dele med dere om operasjonen jeg hadde, som kalles Vagusnervestimulering (VNS). Det er noe som rett å slett ligner pacemaker på en måte. De opererer inn en liten boks over brystet, med elektriske ledninger som de surrer rundt vagusnerven som går opp i halsen. det den gjorde, var å stimulere elektriske impulser, og prøvde å stoppe den elektriske aktiviteten som var ute av kontroll som gir anfall hvis dere skjønner. For å forhindre anfallet i å komme.
Det er nesten som en jammer, som forstyrrer de andre signalene. Den boksen aktiverte seg hvert 3 minutt og seriøst, så fikk jeg en vibrerende stemme haha! Hørtes ut som den roboten liksom. Hver gang trodde folk jeg var i ferd med å gråte når jeg snakket. Det var veldig slitsomt, og det er veldig synd at den operasjonen var forgjeves med tanke på de stygge arrene jeg fikk.. Likevel så har det verdt å prøve for å se om jeg ble bedre fra epilepsien.
Men så heldig var jeg ikke. Jeg hadde det i ca 2 år før de bestemte seg for å operere den ut igjen. Hvorfor skulle den være der når den ikke fungerte liksom. Og ikke kunne jeg være nær maskiner hvis de var veldig magnetiske, for da kunne de elektriske ledningene bli så varme at de kunne skade nerven min til stemmebåndet. Så jeg er glad for at det er ute av kroppen min.
Dette var den første operasjonen jeg hadde som var tilknyttet til epilepsi, og klarer ikke helt å huske årstallet. Men jeg husker at jeg så på kroppen min som ødelagt, mer ødelagt enn det jeg følte fra før. Det var ikke noe gøy å møte andre folk som så på meg som om jeg hadde vært i krigen liksom. Og få spørsmål fra random folk som jeg ikke kjente, om hva som hadde skjedd med meg. Jeg forstår noen er nysgjerrige, men man går ikke til fremmede å spør om personlige ting, ikke sant. Ihvertfall på det tidspunktet var det hardt for meg og jeg hadde selvtillit på level zero.
Men nå ser jeg, at jeg har vært i krig, en krig for å kunne bli frisk. Å jeg kjemper for å bli bedre, det kaller jeg en kriger sant? Og alle som kjemper en krig med seg selv er en kriger, og må alltid huske å aldri gi opp. Selvom det virker umulig, så må man stå på no matter what. Det er ting man lærer å leve med, å man må bare gjøre det beste ut av livet. Selvom det mest sannsynlig ser ut som jeg ikke blir kvitt epilepsien, så holder jeg motet oppe og gjør det beste ut av ting.
