Hei folkens!
Dagen i dag startet ikke så herlig på grunn av »føling» til epilepsianfall.. Det er et slags forvarsel jeg bruker å få like før anfall. Og uheldige meg, så gikk det over til GTK(Generalisert tonisk klonisk anfall), som er de verste med kramper. Jeg blir bestandig utrolig redd når jeg får disse “følingene”. Og angsten for at det skal gå over til GTK er utrolig høy i det øyeblikket.
Det å miste kontrollen over sin egen kropp er ubeskrivelig. Der man ikke har noe annet valg enn å gi seg over til krampeanfallene..
Jeg har hatt slike GTK-anfall siden jeg var 5 år, men blir aldri vandt til det. Noen ganger er de mer kraftig enn andre ganger. Det er ikke det samme hver gang. Og denne gangen var jeg våken under hele krampeanfall.. Det er rett å slett så sykt å føle at man ligger å rister og kan ikke stoppe det selv. Det er som om noen filler rister deg(haha må ha litt galgenhumor da). Heldigvis er kjæresten min her å håndterer anfallene mine så godt. Han er den eneste som får meg til å føle meg trygg. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har hatt blitt hentet i ambulanser, frem og tilbake til sykehusene. Og wow, dette var egentlig ganske tungt å skrive om.. Helt ærlig så har jeg gruet meg til å skrive om epilepsien min, men på en måte ønsker jeg å vise dere at det er mulig å finne det gode i når man har sin krig i livet.
For, trust me i know, det kan være vanskelig. Men det er liksom livssituasjoner som dette som viser hva som egentlig er viktig, og som viser meg hva jeg virkelig setter pris på. Jeg kommer til å fortelle om operasjonene jeg har hatt, som ikke har funket. Men enda så kjemper jeg. Denne quoten er definitivt mitt motto!
Ha en fin dag dere!
